Josteins grunnpilarer for filosofisk praksis – Andre skriv

14. mars - 5. april 2024

Dette er det andre av tre planlagte skriverier for å artikulere mine tre grunnpilarer for det samtalerommet jeg ønsker å tilby mine gjester som filosofisk praktiker. Disse linjene er først og fremst et verktøy for å rydde i og tydeliggjøre egne tankerekker rundt temaet.

Den første pilaren "tillitsskapende tilstedeværelse" er den desidert viktigste verdien jeg ønsker å leve ut som dialogpartner. Denne pilaren har vist seg som en ullen og diffus erfaring og fenomen å begrepsliggjøre, eller om du vil: Fange med ord. Det er likevel den pilaren jeg gjennom alle mine intuisjoner (og re-evaluering av dem) anser som viktigst. Det bunner også i en dyp avsky for og direkte opposisjon til den såpeglatte klinikeren og terapeuten som aldri kommer ut av masken eller rollen sin for å møte samtalepartneren som et sårbart menneske – jeg vil trekke langt i motsatt retning - så les forsøket under med disse poengene for øye.

Filosofi ser jeg først og fremst som et levende og dialogisk fag, og jeg har til hensikt å bidra til at det skal være nettopp dette. Jeg får enormt glede av filosofiske samtaler og tekster, der tenkeren oppleves tilstede og nærværende i det som skrives. Så min avsky og opposisjon mot et objektivt ideal i (filosofisk) akademia følger samme linjene som for den ansiktsløse klinikeren i samtalerommet. Derfor er tilstedeværelsen også en forutsetning for meg som filosof mer generelt sammen med de to andre mer filosofisk fokuserte grunnpilarene: lekenhet og hammeren.

1. Tillitsskapende tilstedeværelse

Med dette mener jeg å være ærlig tilstede sammen med gjesten i samtalen og det den søker å utforske med hele mitt vesen. Det vil si med hele min kroppslighet, min oppmerksomhet, min kreativitet, mine evner og kunnskap, samt hele min livserfaring og følelsesregister. Poenget er å være et nakent subjekt, menneske og filosof engasjert i levende tenkning – som inviterer gjesten til det samme i et undersøkende fellesskap.

Det å klare å nullstille meg selv i betydning møte gjestens verden, virkelighet og tankeliv åpent som meg selv, og sette resten av livets og virkelighetens bakgrunnsjag i parentes for den tid samtalen har til rådighet, identifiserer jeg som den første forutsetningen for å lykkes.

Den neste forutsetningen er en ærlig innsats for å forstå gjestens tanker, bidrag og perspektiver i vår felles undersøkelse – samt være åpen om hvorvidt jeg henger med eller ei, og når det er relevant eller ønsket hvorvidt jeg har utfyllende perspektiver å by på, samt om jeg er uenig eller ei. Med andre ord: Være en aktiv bidragsyter til at gjesten blir rommet, forstått og oppfattet riktig i et autentisk møte med den Andre, som her er meg.

Jeg forstår tilstedeværelse mer generelt som en form for kroppslig, mental og sjelelig beredskap. Der min oppgave som samtalepartner er å stille meg berett til å romme, og etter beste evne reagere adekvat på hva nå enn som kommer fra gjesten. Samt tilby å hjelpe og støtte gjesten med å være tilstede i sitt valg av tema og tankerekker.

Det tillitsskapende elementet handler i stor grad om ærlighet ovenfor gjesten. Ærlighet rundt evner, følelser, fordommer og andre synspunkter knyttet til tema dersom det er relevant, samt åpenhet rundt egen grunnstemning og grad av tilstedeværelse i samtalesituasjonen. Jeg anser at å skape tillit til det overnevnte poenget rundt beredskap i mindre grad kan teoretiseres. Balansen mellom stillferdighet og engasjement likeså. Disse tingene kan bare kan gjøres gjennom aktiv demonstrasjon og erfaring i samspill med den konkrete gjesten i samtalerommet.

Kroppspråk, ro og strukturering av samtalene kan derimot arbeides med aktivt, ved å justeres gjennom øvelser og tiltak basert på egne resonnementer eller tilbakemeldinger fra gjester og observatører. Både ytre forstyrrelser som eksempelvis klær, rom, teknologi, men også indre uro og tankestøy i meg selv, kan og bør justeres og bearbeides. "Hva har vært bra?", "Hva kunne vært bedre?", er sentrale spørsmål som etter hvert møte med fordel kan rettes både til meg som praktiker og gjesten for å kontinuerlig bli bedre til å holde kursen.

Jeg ser på tilstedeværelsen beskrevet som mitt ideal. Jeg erfarer personlig at spørsmålet om tilstedeværelse i henholdsvis kropp og sjel kan skilles fra hverandre. Jeg kan i hvert fall føle meg tilstede i eget sjelsliv uten å erfare meg tilstede kroppslig. Det beste er likevel når både kropp og sjel er på samme plass og i kontakt i nuet. Jeg er likevel overbevist om at all tilstedeværelse kommer i ulike grader i det meste av mellommenneskelig samhandling, og derfor også både for praktiker og gjest. Jeg er også overbevist om at det er vesentlig smitteeffekter å ta høyde for knyttet til ro, stress og tilstedeværelse i mellomenneskelige møter. Poenget er derfor mer en ærlig søken mot idealet kombinert med en raushet knyttet til om vi tidvis feiler og visshet om at vi gjensidig påvirker hverandre.

2. (Åpen og utforskende) lekenhet

Den lekne modusen som filosofen i meg søker å by på, er et åpent og ufarlig rom til å la (ville) spekulasjoner og kreativitet flyte. Nye perspektiver, alternative forklaringer og løsninger både av indre og ytre karakter skal få utfolde seg. Uten stanken av vikarierende motiver, formålsrasjonalitet eller begrensende autoriteter og korrekthet (religiøs, politisk eller moralsk).

Modellen er menneskebarnets iver etter å forstå verden og løvungen som leker uten å drepe, som skapende, lærende og undersøkende kraft. Gleden av å la den frie tanke freidig og respektløst fylle øyeblikket. Tanken skal i det lekne rommet få utfolde seg hinsides godt og ondt, sant og falskt. Lekens forhold til tilstedeværelsen er at den påkrever tilstedeværelse for å kunne blomstre og være ekte. Den må også ha som mål å nå et nivå der den erfares som å ha en iboende verdi og være i.

Leken kan springe ut fra et møte med problemer. Der har jeg mest tro på koble dem bort fra virkeligheten og alvoret ved dem, som en motor fjernet fra en ødelagt bil, og puttet i en annen kontekst og gitt en annen oppgave. Får man den til å virke helt frakoblet fra bilen for å drive et konsept man liker, kan man senere forsøke å putte den tilbake.

Leken kan springe ut fra noe ukjent og fremmed. Der man forsøker å beskrive og sette ord på dette, som barnet som gies et nytt leketøy eller spill, eventuelt som i et møte med en helt ny lekekamerat med en annen bakgrunn og syn på livet. Utforske: Hva er dette? Og hva kan vi gjøre med det? Hvor kan vi komme?

Leken kan rette seg mot å bli bedre kjent med positive følelser og krefter i livet. Velte den lekne tanken i noe vi allerede kjenner og liker, for å gjenoppleve og forsterke gleden. Potensielt også forstå den bedre, sette ord på den, for å kunne gjenoppsøke eller dele den. Her ligger det også et potensiale til å smitte andre tankerekker og aspekter ved livet.

Den største fallgruven rundt lek er om gjesten ikke føler seg tatt på alvor eller direkte latterliggjort. En svakere variant av den samme er om man ikke får gjesten med seg inn og engasjert i det lekne rommet. Leken kan også være et ufruktbart blindspor, men sistnevnte er sjanse som alltid hefter ved den, da det er nettopp dette som gjør lek til lek.

3. (Den filosofiske) hammeren

Når det kommer til min visjon for hammeren og dens plass både i samtalerommet og for filosofien, ser jeg den som et verktøy for å smadre. I likhet med leken oppfører den seg respektløst ovenfor autoriteter, men også for tanken. Der leken er skapende og vennlig, er hammerens natur å være destruktiv og farlig. Illusjoner skal knuses, ideer, tankegods og tradisjoner skal utfordres med den kraft, den som svinger den finner i seg å mønstre.

Der leken danser uten å ta stilling til godt og ondt, det sanne eller det falske, så er det nettopp klarhet i disse som er hammerens siktemål. Djevelens advokat, som var en offisiell posisjon i den katolske kirken - særlig viktig i utnevnelse av helgener, er en nær slektning av hammeren i min sammenheng. Til tross for at djeveladvokatens jobb og oppgave ikke var det gode eller det sanne, anerkjente man viktigheten av at helgenkandidaturet tålte alt djevelen hadde å si om saken. Slektskapet til hammeren handler om å se hva tankene tåler, om de er tilstrekkelig robuste til å tåle hammerslagene som blir rettet mot dem, eller om tankene på samme måte som et svakt helgenkandiatur faller i prosessen. I de tilfeller det ikke er mulig å smadre flere livsløgner, ideer eller romantiske fortellinger i en stakkar, er hammeren mer å forstå som verktøyet som avslører hva stakkaren til syvende og sist holder fast på som sin kjerne.

Beskrivelsen over er hammervisjonen i sin ytterste konsekvens. I en større filosofisk kontekst (les: tekningen som helhet) ønsker jeg personlig å se hammeren smadre løs i fri og utøylet dressur. I samtalerommet finner jeg det absolutt nødvendig at den er strengt underordnet målet om tillitsskapende tilstedeværelse. Hammerens viktigste forhold til tilstedeværelse, er at sistnevnte er nødvendig for at hammerens destruktive natur kan brukes forsvarlig. Hammeren må også være et redskap som søkes ærlig i samspillet mellom praktikker og gjest i jakten på robuste innsikter og avsløringer. Der gjesten kan ha tillit til at hammerslag kommer fra et velment sted – og med en kraft som er hensiktsmessig.

Den absolutt største fallgruven med hammeren er å i samtalerommet angripe uønsket og blindt, dette anser jeg i grenselandet til psykisk vold. En annen fallgruve er en form for tom brumming (skjødesløs hamring), der sterke ord brukes og kanskje også skader, uten at det er rettet mot noe av betydning i samtalen. Det blir som å slå rundt om, det man vil rive/teste, og i prosessen smadre noe helt annet. Den siste alvorlige fallgruven er hamring mot stråmenn, angripe en tankerekke uten å forstå den, slik at man i praksis kaster bort sin egen og gjestens energi på noe helt annet.

Nå er ikke samtalerommet, eller menneskelig samspill generelt et presisjonsverksted. Verken praktikker eller gjest er roboter, så det er bare menneskelig at feil kan skje og følelser kan bli sterke om hammeren er involvert i rommet. Det bør derfor være et mål at begge parter forbereder seg gjennom metasamtaler og ærlige tilbakemeldinger, så godt de kan på dette.

---